Du vet ingenting

149-4925_IMG

Du vet ingenting. Du er 21 år og sitter i passasjersetet i en bil på vei fra Trondheim til Hokksund; hun som sitter ved siden av deg og kjører er ei jente som du bare få uker tidligere ikke visste noe om, sekken i baksetet er pakket for en festival du ikke ville ha hørt om hvis noen spurte deg for et halvt år siden, dere sitter her på grunn av ei felles venninne som dere skal møte der nede, og som det heller ikke er så mange måneder siden du ble kjent med. Så klart. Dette er livet post-videregående. Det er livet etter de fastlagte timeplanene, klasserommene og skoleveiene som aldri slynget seg utenfor det lille området i utkanten av byen der du vokste opp. Brikkene har blitt samlet sammen og kastet ut på nytt. Og selv om hun som sitter ved siden av deg holder fartsgrensene tenker du, idet du kaster et blikk ut av vinduet, at det går litt fort i svingene. Du er ikke vant til det, du har lært at man skal bremse ned når svingene kommer, og den regelen har du praktisert også utenfor veiene, som om sertifikatet forpliktet deg til å følge visse regler også når du ikke kjørte bil. Kanskje er det derfor du kjenner dette fine suget i magen nå. Det er sommer, og du vet ingenting om det du er på vei til å oppleve. Bare musikken virker kjent. Bandene som skal spille. Som du har hørt på i årevis, med lukkede øyne og en discman hvilende på brystet. R.E.M. Radiohead. Coldplay. Björk. Massive Attack. Du tenker at en festival med en sånn line-up aldri kan slå feil. Du lukker øynene, og så tenkter du på alt det du ikke vet.

Dere møtes i Brussel, og det bruser i hodet når det går opp for deg at du faktisk er her; du går gjennom denne skinnende, belgiske sommerkvelden sammen med tre jenter du bare så vidt kjenner, et fortrinn som riktignok snus ganske brått når dere kommer frem til ungdomsherberget og du blir den eneste som må sove alene i de kjønnsdelte sovesalene. Du ligger våken i en av de øverste køyene og stirrer ut i mørket; hva vet du? Ingenting. Du vet ingenting om de dagene som skal komme, om følelsen av å våkne i et kokende telt og vite at det eneste du skal gjøre den dagen er å drikke øl og se favorittbandene dine spille, ett etter ett; om lyskasterne som skrus på og suset fra 70 000 munner som åpner seg; om ekle pommes frites med majones, og om følelsen av å stå og pusse tenner utendørs, midt på natta, langt ute i verdensrommet. Du vet ingenting om dette. Og du vet det.

Alle begynnelsene. Du var forelska. Du skulle flytte hjemmefra på sensommeren, til Bergen. Det var ikke bare festivalen du ikke visste noe om; du var i ferd med å starte den delen av livet som føltes som ditt, og du ante selvfølgelig ingenting. Kanskje er det bra noen ganger, at man ikke vet. De fire festivaldagene har fått et drømmeaktig skjær over seg i etterkant – som om det også nå, når jeg ser tilbake, er mange ting jeg ikke lenger vet. For eksempel om følelsen av å være gjennomført møkkete, solbrent, søvnløs – og hvor utrolig sliten du kunne bli i beina, plutselig, midt under den sjuende konserten på rad; om hvor skrekkelig det var å gå tom for mobilbatteri allerede den andre kvelden, når det fantes ei jente hjemme i Norge som du hadde så mye å fortelle til, hele tiden. Men det gikk bra, for det meste, for året etter dro du tilbake igjen; denne gangen regnet det, denne gangen hadde du farget håret svart og bar på et knust hjerte under t-skjorta. Du hadde forstått at dette stedet kunne ordne opp i det meste, få livet inn på riktig spor igjen, gi deg tilbake den fine følelsen av å ikke vite. Opplevelsen av å stå under en stjerneklar himmel, midt i en folkemengde så stor at du for en gangs skyld føler at det er stjernene over deg som er i mindretall.

Du vet ingenting idet du slipper inn på festivalområdet for første gang. Du vet ikke at dere den siste kvelden skal samle dere i teltleiren og sverge på at dere – uansett hva – skal møtes her igjen om ti år. Du prøver å se det for deg; ti år – sannsynligvis vil dere ha faste jobber da, hus og familie, være gamle; man kunne jo aldri vite. Du ser på de andre, sender rundt vinkartongen og skåler med pappkrus. Du vet ikke at dere skal dra tilbake dit tre somre til, og gjenta løftet hver eneste gang. Og for hvert år blir avstanden ett år kortere.

*

2013. Jeg sitter foran vinduet og det regner ute. Det har gått ti år og jeg har fullført sirkelen, flyttet tilbake til Trondheim, bor alene. Et sted i Belgia er det festival akkurat nå. Jeg tenker tilbake på den første gangen, da vi ga hverandre det løftet; du visste det allerede da, gjorde du ikke? At det aldri kom til å skje. De jentene du dro dit sammen med, som du bare så vidt kjente den gangen, de har begge nylig blitt mødre og er opptatte med bleier og grøt og hva det enn er slike beibier gjør deg opptatt med. Og jeg? Hvis jeg plukker opp telefonen, åpner instagram, så ramler det inn bilder fra Roskilde og Hove. Det er klart det stikker litt i hjertet da, at det skyer over og begynner å regne et sted dypt inne i brystet. Jeg kunne blitt med. Kunne startet en ny karriere, med andre venner og andre festivaler. Men det ville ikke blitt det samme. Og når jeg legger bort telefonen, reiser meg og åpner døra, tar noen skritt ut i den stille sommerkvelden, da vet jeg at jeg har det best på denne måten. Alene. Jeg bærer med meg minnene halvveis opp i Lillegårdsbakken før jeg snur meg og ser tilbake ut over byen. Jeg er 31 år og vet fremdeles ingenting.

Regnbuehinne

20130629-180629.jpgRegnet risler over København, mykt og lunkent, og jeg går i disse gatene mens jeg hører på kent. Tenker på i går. Tenker på det å tenke på i går; hvilket behov det er som trenger å utfolde seg på denne måten – tanker, og senere skrift; for det er noe veldig skriftlig over sånne kvelder, over måten jeg forholder meg til sånne kvelder på dagen etter. Fikk en sms fra Frøydis om at de satt på Laundromat, og jeg møtte dem der, og slik det ser ut i etterkant: En gjeng; en av de smilende, tv-aktige vennegjengene som det hver kveld eksisterer millioner av, men som jeg aldri riktig greier å føle meg som en del av før etterpå. Jeg setter på meg hodetelefonene klokken halv to på natta og går ned langs Nørrebrogade, ser på lyktene mens jeg krysser Dronning Louises bro, flere følelser på en gang, men fremfor alt dette: en slags lettelse over å være alene igjen, gå alene gjennom byen, som om jeg først da greier å slappe av og være meg selv; men samtidig denne bittersøte melankolien, min evige mørke rose i knappehullet, fordi jeg kjenner restene av kvelden henge igjen i ørene, et sted på regnbuehinnen, i ganen, under huden, uten å kunne gjøre noe med at det sekund for sekund forsvinner ned i det minnets kompostsysten hvor alt sammen langsomt vil omdannes til noe skriftlig. Skrift; det er sånn jeg lever livet. Mens alle de andre, innbiller jeg meg, fortsetter å være i den lykkelige bobla; leende på nye steder, dansende, skålende.

En viss følelse av tretthet

Jeg kan ikke unngå å lese lederen i det siste nummeret av Vagant med en viss følelse av tretthet; det handler om Facebook, og om hvilke følger for lesningen av tradisjonelle medier det vil kunne ha at redaktører ytrer seg privat på det notorisk diffust semioffentlige nettstedet, i en språkdrakt forsøksvis tilpasset dette. Lederskribentene trekker frem Klassekampen, ved redaktør Bjørgulv Braanen, som eksempel; bakgrunnen er visst et knippe karslige kommentarer Braanen har ytret og som Vagant mener gir dekning nok til å begrunne påstanden om «Klassekampens vaklende integritet». Dette virker for denne leseren (spesielt siden jeg først leste lederen i forkortet papirversjon, der redaksjonen merkelig nok har redigert bort sine beste poenger) noe overilt, og sett i lys av saken det handler om ikke så rent lite ironisk: Gjennom å nedjustere en hel avis’ integritet på et såpass tynt grunnlag setter redaksjonen også sin egen publikasjons integritet på spill. Hvordan skal jeg lese et tidsskrift som baserer så bastante oppfatninger på noe som virkelig fremstår som ganske bagatellmessig?

Trøttheten, imidlertid, den kommer ikke så mye av dette forsøket på å definere en slags dikotomisk Facebook-offentlighet, med Pål Norheim i rollen som good guy, som den kommer av den overordnede betydningen lederartikkelen – i 2013! – legger i det øredøvende skvalderet av statusoppdateringer og tilhørende kommentarer og likes. Det er godt over seks år siden Facebook ble åpnet for global registrering, folkens, og Vagants beundring for nettsamfunnets mange muligheter – «her møtes en sammensatt krets av høy og lav, høyre og venstre, litterat og dilettant, venn og uvenn, til diskusjon om hva det skal være» – fremstår i dag nesten ubegripelig nesegrus. Men kanskje er dette først og fremst et uttrykk for det Norheims såkalte røykerom tas til inntekt for, «de sosiale medienes gjennomslag blant professorer, redaktører, forfattere og andre skrivende i Norge». Her er det åpenbart et blytungt etterslep. Det er kanskje ikke så stilig når det tross alt er nyhetsorganer og aktører i samfunnsdebatten det er snakk om.

Vel. Jeg er tilbøyelig til også å lese lederartikkelen som et hjertesukk på vegne av Vagant-redaksjonens egen blogg, som sannsynligvis i likhet med omtrent alle andre sider på nettet som ikke heter Facebook, taper kampen om lesere med nettopp Facebook – det er et hjertesukk jeg i så fall har all mulig sympati for. Jeg vet ikke helt hva det er, men noe har hendt med internett de siste årene som har gjort det stadig vanskeligere å eksistere på utsiden av Facebook. Facebook minner om et gedigent kjøpesenter i utkanten av bykjernen, som tømmer hele sentrum for uavhengig næringsdrivende og nisjebutikker. Skulle du bevege deg utenfor Facebook i dag, risikerer du fort å bli stående alene i en forblåst sentrumsgate, der tomme utstillingsvinduer glaner blindt innover seg selv og digitale kvistballer tumler på vinden ned langs fortauskantene. Om det virkelig er slik at man ikke lenger kan orientere seg i samfunnsdiskursen uten å ha de rette vennene på Facebook, burde man kanskje vurdere om det ikke er grunn til å stille spørsmål ved dette – heller enn å samle seg ukritisk i kjøpesenterets kaffebar. Kanskje er jeg en sippete nostalgiker i denne sammenhengen, men jeg synes ikke det lukter fremskritt av at debatten som har fulgt i kjølvannet av Vagants leder nå utspiller seg i kommentarfeltet på redaktør Lindholms private Facebook-profil. Jeg synes ikke det er et godt sted for en åpen debatt. Jeg ville kanskje syntes det i 2007, men i dag har jeg rett og slett vanskelig for å mobilisere den typen alvor overfor Facebook som arena for noe som helst.

*

Vagant skriver, i forlengelsen av kritikken mot Klassekampen, at eksempelet «kan overføres til et forfatterskap eller en forskergjerning». Det er noe uklart for meg hva de legger i dette, men som forfatter føler jeg meg umiddelbart utsatt. Er det slik at jeg i fremtiden kan risikere å få et helt forfatterskap avskrevet i Vagant på grunnlag av en sleivete spissformulering på Facebook? I så fall kan det jo være interessant å tenke på hvordan verdenslitteraturen ville sett ut i dag dersom Facebook hadde blitt introdusert hundre år tidligere. Jeg leser forøvrig at Tomas Espedal, i en helt annen sammenheng, fortsetter å tviholde på «penn og papir, og etter hvert skrivemaskin» som sine foretrukne forfatterverktøy; det slår meg plutselig at Espedal, i all sin arkaiskhet, kanskje er den mest fremsynte av oss alle.

Sommerstille

Som lyse skygger kommer følelsen glidende noen ganger, som lette glidende skyer i vannflaten til andre elver, veier gjennom andre byer; noen ganger, når jeg kommer hjem sene kvelder med litt for mye alkohol i blodet og litt for mye regn i håret, og jeg beholder hodetelefonene på helt til jeg ligger under dyna. Hjemløshet. Men ikke en følelse av hjemløshet; en hjemløs følelse, en følelse av avstand, en avstand som vider seg ut. En avstand stor nok til at elver glir over i hverandre, bytter navn, skoger vokser sammen og utsletter fylkesgrenser: stiene jeg går på omslutter vann som speiler den samme himmelen, og ansiktet jeg ser når jeg bøyer meg ned mot vannflaten…

Jeg trenger ikke å tenke på at det har gått ett år, jeg trenger ikke å bruke mye tid på å analysere eller oppsummere, det er dét dette året har handlet om: å avvikle flaggdagene.

Og jeg teller ikke skritt, men jeg har kommet hit.

Og inne i meg ligger landskapene stille – sommerstille, dypt mørkegrønne og regntunge, og over det hele en lys grå himmel.

Pappenheim

Det er søndag og selv om denne uka som snart er over er den uka som i visse kretser går under navnet ‘vinterferien’, og selv om det i en eller annen mellomeuropeisk by akkurat nå arrangeres VM på ski, så skinte sola her i går. Og det gikk opp for meg, akkurat idet jeg var på vei ned fra festningen, stavrende ned den smeltevannsvåte veien ned mot Pappenheim, at det bare er dager om å gjøre før vi kan legge februar bak oss. Januar og februar, de to jævligste jævlene, stryke dem fra kalenderen. Og med det er det som vanlig langt flere ting enn snøen som endelig kan begynne å smelte, som kan mykne opp og begynne å bevege seg. Med mars gir det endelig mening igjen å se på gradestokken, å se ut vinduet, med mars gir det endelig mening igjen å trekke pusten.

En annen vinter

I dag snødde det for første gang. Ikke fint, slik det alltid snør i de sangene som handler om den første snøen, men vått og klaskete slik det er i virkeligheten. Jeg tror jeg liker det sånn. Det er vinter og det er fint, jeg har alltid syntes dagslys er mye skumlere enn mørke.

– Sitat meg selv, og det har fortsatt å snø i de to dagene som har gått, naturen har brutalt lempet tonnevis av ny årstid ned over oss, og med de gamle jakkene som hales ut av skapene følger det uunngåelig også med noen skjeletter. Kledd i et vinterkostyme jeg ikke har gått med siden tidlig i vår blir jeg – idet jeg bakser ned den nysørpete Vollabakken – i små, vindpustaktige glimt konfrontert med enda en variasjon over tidens evige tema. Å gå. For den gaten jeg gikk langs sist jeg gikk slik og sørpet langs en gate het Vogts gate, den het Sandakerveien, den het Kirkeveien. Og i vinterens første gufs finnes det alltid en følelse av at alt som har hendt siden forrige vinter egentlig aldri har funnet sted. At jeg det siste halve året egentlig bare har stått med øynene lukket på et fortau på Storo, og at det første jeg vil se når jeg åpner dem igjen er den blå trikken som buldrer forbi. At sommeren, hvor proppet full av regn den enn måtte være, aldri kunne bli noe annet enn en håpløs drøm.

Det å kle også denne virkeligheten i dette.
Snø.

Og idet øyeblikket har passert, og øynene har vent seg til den nye årstiden, slik de venner seg til en annen belysning, står valget nok en gang mellom å bøye seg ned og lage en hard snøball for å kaste etter tiden, eller å se opp mot himmelen og trekke pusten dypt. Kjenne at månedene som har gått siver inn igjen, og fyller kroppen med en slags følelse av letthet.
Jeg velger det siste, der jeg sklir videre bortover Øvre Bakklandet, og for hvert skritt jeg sklir, flyter den andre kontinentalplaten noen få millimeter lenger bort. Også 2012 ble et år som knakk i to, men under det tynne laget med nysnø ligger fortsatt avstanden som gjør dette til den riktige halvdelen. Langsomt driver gatene og husene fremover. Langsomt skal også denne vinteren gro sammen til en helt egen helhet. Mørket er et annet. Lysene som skinner gjennom det er andre lys. Sporene i snøen tilhører noen andre. Og jeg, jeg kommer også til å være en annen når jeg en kveld stanser og ser meg tilbake. Denne vinteren skal bli en annen vinter, og alle årene som følger etter dette, de skal være andre år.

Gå stødig

Det svinger ennå, langsomt frem og tilbake, men vinden blåser ikke like kraftig her som på den andre siden av broen. Det handler ikke så mye om frykten for å falle lenger. Det handler stort sett ikke om den dype avgrunnen der tyngdekreftene herjer fritt. Men det svinger ennå. Og det er ikke lett å komme så veldig langt før det blir vanskelig å gå stødig. Jeg vakler. Men jeg faller ikke. Det er vel også en slags forbedring.

Alt handler om å ikke se ned.
Alt handler om å ikke se tilbake.

Og å sette en fot foran den andre, rolig, stødig, og ikke bli stressa om jeg må stoppe i blant. Selv om det å stoppe av og til føles som å falle i oppreist stilling. Den følelsen. Av å være en av disse skulpturene noen har laget av sand, eller is, like før været skifter.
Å stoppe, og bekjempe denne følelsen gjennom å stå stille.

Jeg snakker om balanse. En utholdenhet. Alt man må gjenvinne i mellomrommet mellom hvert skritt man tar. Kanskje vil livet alltid komme til å føles som en lang Pampers-reklame. Men selv babyskritt leder et sted; det hender jeg forstår det. Og da gjør det ikke så mye at Ibsen tok feil, at frem og tilbake ikke er like langt, at frem alltid er en mye, mye lengre distanse enn tilbake. Det er sånn det skal være. Det er i ly av den uoverkommeligheten at vinden skal stilne til slutt.

Historier

Hei, hvordan går det med deg? Hei, hvordan har du det?

Det var en vår, en lang vår, som bl.a. handlet om dette. Faste tidspunkt, et fast sted. Alle skrittene over det samme fortauet, først snølagt, så barere og barere, til det en dag var sommer, og et helt halvår hadde gått. Og hit tenkte vi kanskje, hit kom vi. Med en sommer foran oss, med sol i øynene. Det var tid for å legge nye ruter, finne egne tidspunkt, holde det gående selv. Hei, hvordan står det til?

De enkle spørsmålene. De enkle svarene. Så vanskelige de er noen ganger.

Jeg husker sirklene, jeg husker stillheten som var en sirkel av øyne, bein som flyttet seg så vidt på gulvet, lunger som pustet. Lyden av klokka på veggen, den umulige tanken på at det skulle tikke 7200 ganger fra vi kom til vi reiste oss fra stolene og gikk igjen. Hvor stille, husker du hvor stille det ble den gangen noen hadde fjernet klokka? Den gangen det var varmt og vi hadde åpnet vinduene og noen lo høyt utenfor og vi ikke visste om det var et symptom på sykdom eller det motsatte. Var det før eller etter timen til den som lo, kunne vi si, før vi ble alvorlige igjen. Hei. Husker du stemmen min? Husker du at jeg noen gang sa noe?

Så mye tid klemt inn i et så lite rom. Og etterpå fjernes veggene og alt slippes løs, plutselig finnes all plass i verden og i all den plassen blir vi borte for hverandre igjen. Akkurat slik vi var det et halvt år tidligere; mennesker i en verden hvor det finnes alt for mange mennesker til at man rekker å spørre alle hvordan de har det. Men i noen måneder, en vår, fantes det en liten verden hvor man kunne rekke over. Det var ingen det gikk så veldig bra med. Men det var heller ingen det gikk så forferdelig ille med. Det fantes et lite lys hos hver og en av oss, gjorde det ikke? Kanskje var det bare våren. Men slik jeg så det var vi alle klare for å slå oss til ro med at sommeren kunne komme da den kom.

Og så en dag er det ikke sommer lenger. Det er kommet noe blankt i lyset fra sola, noe skjørt og tynnslitt i lufta. En dag står jeg på fortauet langs en gate veldig langt fra der jeg gikk de faste skrittene den gangen, for det som virker så mye lenger siden enn det egentlig er. Jeg tenker på hvorfor vi måler tiden, hvorfor vi sier at noe er lenge siden, hva det vil si at noe er like lenge siden som noe annet. Jeg tenker på hvem som akkurat nå tar den telefonen, som finner frem for første gang og velger den stolen som står nærmest døra, trekker pusten, ser forsiktig på de andre ansiktene og lurer på hvem som vil si noe først.

Det går ikke så bra. Men det går bedre.
Det går fint. Men det går dårligere.

Så sitter du der, med livet ditt på fanget, du føler det som om du er hos dyrlegen med en syk katt, du sitter på venterommet og stryker den forsiktig, lurer på hvordan det kommer til å gå. Og du ser på alle de andre som også sitter der, med sine katter og hunder på fangene, et hamster i et bur, kanskje, en nervøs undulat. Og senere, når du har kommet hjem, så tenker du på dem igjen, alle øynene som så seg stille rundt i rommet, og det slår deg at du aldri vil komme til å få vite hvordan det gikk med dem. Deg selv har det gått bra med, i alle fall sånn tålelig, men hva med den brune skogskatten? Hva med den tynne golden retrieveren?

Historier. Uten at man får vite begynnelsen, uten at man får vite slutten. Det eneste man får er et lite glimt, et par sider på et sted hvor det ikke gikk så bra. Men det var et sted hvor noen i det minste spurte. Og hvor det etter hvert tvang seg frem noen svar.
Hei, hvordan går det med deg? Har du det bra?
Det var en vår, en lang vår, som bl.a. handlet om dette. Og jeg lærte at det å spørre og det å svare er to viktige ting, selv om de ikke alltid trenger å følge etter hverandre. Noen ganger kommer svaret for tidlig. Noen ganger kommer spørsmålet for sent. Og selv om det ikke blir annet enn stillhet av det, kan den stillheten vise seg å ta deg mange kilometer videre. Jeg vet ikke hvordan det går med noen av dere nå. Men jeg tror kanskje det er blitt litt lettere for dere å vite noe om det selv. Vi stopper opp, hvor enn vi er, og tenker på at vi uansett aldri kommer til å bli noe annet enn ufullstendige historier i livene til de menneskene vi møter. Men den historien vi forteller oss selv skal vi følge helt til slutten. Og et sted på veien, før eller senere, skal jeg lukke øynene og kjenne etter. Og så skal jeg svare selv om ingen andre kan høre det. Det går bra. Det går bra nå.

På avstand

Så en dag er den plutselig der, den myke, milde sensommerkvelden, skimrende lys, som et lerret fylt av de blanke rutene helt i starten av filmrullen, følelsen av at nå, nå er det endelig like før det begynner. Og jeg lukker døra bak meg, blir stående i dette lyset, i denne følelsen, kjenner at den vokser, men etter som jeg går bortover fortauet forstår jeg at det ikke vil komme noen film etter dette, at det er slik det kommer til å fortsette, til lyset gjennom strimlene av celluloid blir svakere og fader ut.

Jeg er de uinnspilte bildene, jeg er den uinnspilte lyden.

Og fra en utescene i nærheten kommer jubelen blokkvis, som om lufta var et opprørt hav, der stemmene ble brutt ned i biter og slengt hulter til bulter, drivved, et publikum jeg ikke er med i, slik jeg heller ikke er en av dem som lener seg mot en kjøkkenbenk eller et kjøleskap bak et av de åpne vinduene, som ler høyt og setter en ølflaske i vinduskarmen.
Jeg finnes i den samme kvelden.
Men jeg finnes alltid på avstand til alt det andre.

Og mens jeg går oppover Lillegårdsbakken, Petersborg gate, tenker jeg at det er noe i denne avstanden som er viktig for meg, noe som gjør at jeg, hvis denne avstanden forsvant, ikke ville komme nærmere noe som helst. Min film består av skisser til fester, skisser til konserter, nesten usynlige utkast som noen ganger er mye tydeligere for meg enn ferdig utviklede scener noen gang kunne bli. Kanskje trenger jeg dette rommet, denne lufta, denne avstanden, fordi den også har plass til noe litt trist.

Det er det triste i å være alene, og likevel synes at det er noe av det fineste som finnes. Det er det triste i å vite at enkelte tanker kanskje aldri kan være noe bedre enn tanker. Kanskje er det den tristheten jeg aldri noen sinne vil kunne være lykkelig uten.

Hoderegning

Jeg teller mer i juli enn ellers i året; det er høysommer og jeg driver ustanselig med hoderegning – teller hvor mye som har gått av sommeren, hvor mye som er igjen. Hvor mye tid har jeg brukt på å vente? Hvor mye tid har jeg på meg til å innse at det jeg venter på allerede er i ferd med å ta slutt? Sommer, av alle ordene i det norske språket er det et av de det er vanskeligst å forstå. Hvert eneste år ender jeg med å føle at jeg har misforstått alt. Jeg trodde sommeren var den tiden på året hvor det skulle skje ting hele tiden, men det skjer aldri noe. Jeg trodde sommeren var tiden for sol og varme, men hele sommeren er det bare regn og kaldt. Nå har hele juni og juli gått, og jeg innser at jeg enda en gang har brukt hele sommeren til å vente på sommeren. Det har blåst kaldt, det har dryppet fra regnvåte trær, og det man kjenner en svak varme fra et sted i det fjerne, viser seg, idet man kommer nærmere, å være høsten. Jeg snur meg tilbake og ser det samme raset av de samme tingene rase ned i det samme sluket – alt det jeg hadde knyttet til ordet sommer, men glemt å knytte til meg selv. Venner som bader om kvelden, som hever ølflasker i parkene. Gater fulle av sol, blå himmel mellom trærne, en softis som speiler seg i glasset til solbrillene dine. Som om hukommelsen min var en evig instagram-feed, fylt av andre menneskers fotografier, skinnende og fargemanipulerte.

Shell Games

Hva musikk kan gjøre; en ny låt fra Bright Eyes ni dager før året er over, midt i oppsummeringenes tid, ni dager før eksplosjonene på himmelen og stemmen til Conor Oberst er som et tog som har kommet langveisfra når jeg lukker hodetelefonene om hodet for første gang, kjørt gjennom vintre og somre, bygårder og parker som ligger langt unna nå, årstall etter årstall rast forbi utenfor vinduet men i stedet for å dvele ved alt dette, fiksere på bakspeilet og trærne som blir mindre og mindre, skyter musikken fremover med høyhastighet, tar meg med inn i nye omgivelser og «Shell Games» er fornemmelsen av at det Nye ikke nødvendigvis trenger å innebære en konflikt med det Gamle, at fremtiden ikke er svart eller hvit eller trenger å være det kaldeste vannet å våge seg ut i, at det skal gå bra også denne gangen et lett puff på kinnet snu hodet i en annen retning, hvorfor stå her
2011
har allerede begynt bra.

(SG lastes ned gratis fra Saddle Creek)

har du nåra hjältar kvar

Det er vanskelig å skrive i desember uten å hentes inn av en slags julekalenderstemme, en ho-ho-rungende skjeggerøst som løfter deg opp på fanget og river nellikspiker etter nellikspiker ut av appelsinen; er jeg like opptatt av måneden jeg skriver ifra ellers i året også? Januarfebruar, det går vel stort sett for det samme, gjør det ikke? I dag er det mars?

Jeg kunne tenke meg å skrive noe som har like lite med jul å gjøre som det jeg eventuelt vil komme til å skrive i april. Det er omtrent like lite jul nå som det er i april. Desember skrider så langsomt frem at man skulle tro den var en norsk, statlig etat midt inne i en reform. Samtidig er det der, i det samme jeg konstaterer at det er desember: Smaken av besk kalendersjokolade i munnen. Lyden av rulletrapper som går i skyttel fra tilbud til tilbud. De kleine samtalene på julefestene man aldri skulle ha gått på.

Når realiteten er: En kanne kaffe og radioen på, noen har kalt noen noe på Wikileaks igjen, morgen, formiddag, jobb jobb, glir inn og ut av omrisset av ordet, “jobb”, prøver å trene, prøver å stå i kø på rema, prøver å finne en nøkkelring på Ruth 66, så middag, så te, og noen prøver å snakke med noen om noe på Bok i P2 og jeg står foran vinduet, ser solen gå ned, prøver å tenke, prøver å skrive, leser, surfer på Spotify, tenker, prøver å skrive, prøver å prøve. Og på et eller annet tidspunkt er dagen over og jeg går og legger meg og hodet mitt føles som en pose full av bloggprosa.

Dette var tirsdag 14. Dette har ingenting med desember å gjøre.

Endeløs advent

Tredjesøndagiadvent. Jeg har stort sett kontroll over jula (jula er jo bare et postkort, strengt tatt, eller en anorakk). Nyttår, derimot, gir meg et sug i magen. Av en eller annen grunn har jeg alltid sett på jul og nyttår som to så forskjellige høytider at jeg aldri helt greier å innstille meg på at når den ene nærmer seg så betyr det nødvendigvis at den andre også gjør det. For jula har vi utstyrt oss med et helt arsenal av nedtellingsstrategier – seremonielle tenninger av lys og daglige små sjokolader i det som midtveis føles som en endeløs advendt – mens nyttårsaften bare kommer, nesten helt uanmeldt, som en mørk og kald Severus Slur i skyggene, høytidelig på en annen, alvorligere måte, med sine oppsummeringer og fremtidsvisjoner, katastrofekavalkader og nyttårstaler, stjerneskudd og høye glass.

Den siste uken av året slutter aldri å fascinere meg.

I løpet av noen få dager går jeg fra mentalt å være et barn (stappe meg full av snop som ikke engang er godt mens jeg ser på dustete tegnefilmer på tv) til å oppføre meg mer voksent enn jeg noen sinne gjør i løpet av resten av året (foran tv-en igjen, men nå gjerne stående, med et glass cognac og et rutete slips, mens jeg kritiserer talen til statsministeren). 12. desember er begynnelsen på andre halvdel av julekalenderen, de 24 dagene hvor man går rundt med lukenummeret på ryggen hele dagen, som en fotballspiller i oppvarming til en kamp man aldri ble byttet inn i.

I dag har jeg tenkt 12. 12 dager igjen til jul. Jeg tenker ikke 19 dager frem i tid. 2011 føles ennå som en godt bevart hemmelighet.

Oktober

Noen ganger trenger jeg å skrive av helt andre grunner enn at det er noe jeg må ha skrevet, noen ganger trenger jeg bare å kjenne den helt konkrete følelsen av at ord oppstår i blekk foran øynene mine, tilsynelatende ut av ingenting, tilsynelatende uten noen forbindelse til meg. Noen ganger trenger jeg å skrive slik jeg går turer på ettermiddagene, som om gatene bare ble til idet jeg gikk på dem og byen bare var en stor floke av tanker som det gikk an å nøste opp gradvis.

Oktober. Det har gått en uke av desember og hodet føles pakket inn, forsiktig lagt i snøen under et tre som ikke er hugget ennå.

Man går inn i dagen med et uoppredd hode, et hode fylt av tanker man har ligget og sovet i, forvridde og skrukkete, usammenhengende

Når man bor på et loft med skråvinduer kan man våkne til dager hvor det har snødd om natten slik at det første som møter deg når du åpner øynene er undersiden av et tynt lag med snø, en lun snøhuleaktig følelse som jeg tenker at det typisk vil være på søndager at man kjenner, gråhvite søndager som ligner på gamle postkort der skriften bakpå har blitt så falmet med tiden at den nesten ikke går an å lese lenger.

Slutninger

I og med at jazzen er en del av meg, så var det til Statene man skulle, sier Jan Erik Vold til Linda og jeg tenker på hva som må ha bodd i Vold som ikke bor i meg, siden han allerede som 16-åring kunne få slike logiske slutninger til å sitte så bra at han pakket kofferten sin og la i vei. Jeg for min del ville bruke et helt liv bare på den første delen av det resonnementet, hva det skulle være som er en del av meg, for ikke å snakke om hvor det eventuelt skulle føre meg og hvordan jeg skulle komme meg dit.
Statene, du kunne like gjerne sagt Mars.
Det finnes dager hvor jeg ikke engang krysser dørstokken.

Maskin/papir

Å skrive på papir, dette har jeg vendt tilbake til flere ganger, er noe helt annet enn det å skrive på maskin. Hvorfor vet jeg ikke helt, men det føles noen ganger så utrolig mye lettere å la pennespissen bevege seg bortover papirarket enn å taste og taste seg inn i det uendelige hvite landskapet som et word-dokument er. Noen ganger føles det å skrive på maskin omtrent som å være en maur som har hengt seg opp i ideen om å skulle dekke hele Arktis med sine fotspor. På papir virker dimensjonene av en eller annen grunn mye mer håndterlige. Så kanskje hadde det passet bedre for meg om produksjonsprosessen ble reversert, slik at man først laget boka, med innbundne ark og ferdig omslag, og så kunne jeg begynne å skrive den, fylle ut sidene en etter en, for hånd.

Har andre yrkesgrupper det også sånn?
Denne paranoide frykten for egne arbeidsredskap?

Hender det at kokken ikke makter å ta i kjøkkenkniven? At snekkeren ikke greier å bruke hammeren til å slå spiker i veggen? At bakeren bryter sammen fordi det virker så uoverkommelig at melka og smøret og melet skal kunne bli til et brød? Eller har de skjønt noe jeg ikke har skjønt; at det ikke er dette det handler om i det hele tatt?

*

Det er tredje desember og den magneten som alltid finnes helt i slutten av året og som drar alle tankene og følelsene til seg, har allerede begynt å virke. Det er en drøy uke siden vi så et julestykke på teater og i forgårs var det årets første julebord. Jeg kan ikke huske å ha blitt eksponert for så mange menn i nissekostyme så tidlig i desember før, men på den andre siden kan det godt hende at vi er ferdige her, at den delen av jula som handler om påklistret skjegg og kunstig snø er tilbakelagt nå. Det ville i så fall ikke være meg i mot.

For når jeg børster støv av fjorårets mp3-filer, juleplata til Bob Dylan og et par andre som er eldre enn det, så finnes det uten tvil noe annet der, begravd inne i musikken som en slags lukt som gradvis siver ut og vekker små anelser om hva de kommende ukene egentlig handler om. Inni alt det billige rælet finnes det noe jeg ikke kommer nærmere å beskrive enn en varme. En varme som ikke bare har med temperatur å gjøre, men også med andre følelser, med følelsen av tid og rom og følelsen av hvem man er og hvor man er. Jeg vet ikke. Det er noe med det enkle og forutsigbare ved jula. Noe med følelsen av at det man gjør verken er bedre eller dårligere enn det alle andre gjør, for et par dagers skyld.

En lettelse, kanskje. Kanskje er det det.

2.12

2. desember og jeg pakker dagen ned i veska, låser døra og rusler ut i snøen, lar meg halvveis spise opp av den bitende kulda (som får alle samtaler til å handle om strøm for tiden, strøm og strømpriser og Midt-Norge og samtalene i Midt-Norge), jeg ser røyken som stiger så langsomt fra fabrikkpipene at den stivner i lufta, røyksøylene som ligner mørke, høye trær og jeg går opp mot Sandaker, sneier innom biblioteket, dulter borti bokhandelen, ramler nesten inn på polet (men finner ut: det er tross alt bare torsdag, ikke f.eks. fredag) og så havner jeg i stedet på Kaffegutta, bestiller en dobbel cappuchino og setter veska ved siden av meg på det bardiskaktige bordet, lar den stå litt mens jeg ser på det lille lysende juletreet av plast, spiser en bolle med ost og skinke, så får jeg plutselig en tekstmelding og må bryte opp, ut igjen, ned langs fortauet, innom Rema, hjem. Det er 2. desember og jeg sitter ved skrivepulten, klar nå, veska ved siden av og jeg åpner den til slutt, pakker ut dagen, men dagen er blitt kveld og jeg ser den forsvinne ut gjennom vinduet.

Kaste snøballer

Noe har spist opp det jeg hadde, det tenker jeg når jeg sitter og slåss med denne nyvunne trangen til å skrive meta, jeg har skrevet så lite i det siste at det å ikke skrive er det eneste jeg klarer å skrive noe om, og dermed danner det seg en sånn sirkel, eller en sånn rund mur, som jeg er nødt til å bryte gjennom for i det hele tatt å komme meg tilbake til dit hvor jeg kan ta skrivingen som noe gitt, noe som overhodet ikke har noen verdi i seg selv, men noe som bare er dråper i en dam med vann som jeg skal rote rundt i med begge hendene helt til det på magisk vis blir noe fint og kunstnerisk av alt sammen.

Det er første desember og anleggsmaskinene på den andre siden av Sandakerveien får jorda til å riste, et nevrotisk skjelv som forplanter seg opp gjennom murgårdene og inn i kroppen til man ikke lenger er sikker på om det er ens eget hjerte som har begynt å oppføre seg som et trykkluftbor eller om det er de polske arbeiderne som har begynt å jobbe kveldsskift.

Og jeg leser bøker, blogger om liv som ligner eller ikke ligner på mitt, jeg leter rundt i musikkmappene på den eksterne harddisken og begynner å tenke på årstall og farger igjen, jeg blar frem og tilbake i papirer det ikke står noe på og fotograferer ting som ligger årevis tilbake med mitt nye tidskamera. Men rundt hodet mitt skapes et univers og jeg lurer på hvorfor det ikke er like åpenbart for meg at det jeg skriver har en naturlig plass i det lenger.

Det finnes lys der ute, det finnes initiativer og sinnssyke ting. I dag har jeg lyst til å begynne å kaste snøballer på muren for å se hva som skjer. Når jeg skriver er det for å bli ferdig å skrive slik at jeg kan begynne å skrive noe ordentlig. Når jeg skriver er det for å gjøre det til en positiv ting å ha et hjerte som et trykkluftbor.

Fotografi

Man prøver, eller gjør man det? Dagene går, det er blå himmel og egentlig burde det være nok, egentlig burde man ikke la seg affisere av noe anent. Jeg prøver på noe, prøver å skape meg noe, et rom inni alt dette, der jeg kan være og slippe å være noe mer. Bare kjenne den så vidt merkbare vekten av tid som drysser ned over kroppen, kjenne at det blir høst og vinter og vår og sommer, kjenne det rulle rundt til det en gang stopper et sted, og det stedet skal fortsatt være det samme som her.

Ordet av det

Det er en uke igjen av juli, og når jeg tenker på det føles det som om sommeren allerede har vart lenge – en lang rekke dager fylt med angst over hvor kort sommeren er og hvor fort den kommer til å ta slutt. Det er, på et eller annet (dustete) nivå, kanskje min måte å gjøre den lang på, dette. Hvis jeg et øyeblikk skulle slutte å bekymre meg for høsten og i stedet bare nyte sommeren her og nå er jeg sikker på at den ville ta slutt momentant og at jeg ville stå der i en haug av snø før jeg visste ordet av det.

Høyere enn dette

Den siste dagen av sommeren føles aldri nærmere enn den gjør på den første virkelig varme dagen i mai. Gresset er grønt, trærne er grønne, himmelen blå, og når du stanser opp midt i alt dette og lar solen varme ansiktet, kjenner du at det endelig har blitt så varmt at det for første gang på noe som kjennes som hundrevis av måneder går an å tenke ‘sommer’, at det er blitt sommer, akkurat nå. Og jeg står sånn, med armene strekt ut, og tenker at det bare er noen uker igjen til solen snur, og at det statistisk sett kommer til å regne en del, selv i løpet av disse få ukene: Slutten på sommeren føles aldri nærmere enn den gjør helt i starten. Og hvis noe skulle være viktig, så måtte det være å ta vare på det som begynner nå, og holde det fast for hvor lenge det enn kommer til å vare; stoppe og ta alt inn og tenke at verden blir ikke bedre enn dette, du kommer ikke høyere enn dette, du trenger ikke å vente lenger nå. Likevel er det nettopp vente jeg gjør. Jeg stopper opp og strekker ut armene, men det har allerede gått tre dager.