Kind of like whatever

Desember allerede, og en av ingrediensene denne søndagen er regn, en annen er eksamensmelankoli. For angst er ikke virkningen eksamen har på meg lenger, det er mer en betonggrå melankoli jeg føler, idet jeg leser meg gjennom et pensum som ikke vil feste seg, en tristhet idet jeg stadig får bekreftet hvilken fiasko hele denne studietiden har vært; jeg har aldri greid å finne meg til rette på universitetet og jeg har aldri greid å finne meg til rette med dét heller: Jeg vil jo være en god student, jeg vil jo være akademiker, alt dette her, selv om nesten fem års erfaring har vist at det ikke går.

Og henger det ikke sammen med livet ellers, nettopp dette med ikke å innfinne seg med sine begrensninger, er det ikke derfor jeg har havnet i dette uføret, dårlige karakterer på alle kanter, stryk, er det ikke fordi jeg har valgt et liv jeg ikke takler, at jeg ikke takler livet? For ting kunne vært annerledes, og jeg kunne hatt det mye bedre enn dette; jeg hadde ikke behøvd å sitte her med knust hjerte om jeg hadde greid å innfinne meg med at jeg suger som kjæreste, at det overhodet ikke er en rolle jeg kler, og jeg hadde ikke behøvd å sitte her og være så desillusjonert om jeg hadde greid å innfinne meg med at juss aldri har vært mitt fag, og at jeg ved å fortsette av redsel for å gjøre noe dumt, har gjort noe dumt, nemlig å kaste vekk disse årene som skulle vekke intellektet, sette meg i kontakt med samfunnet, men som i stedet har vekket ytterligere fremmedfølelse, forvitret meg i stedet for å utvikle meg.

Jeg er på den andre siden

‘Fra en annen virkelighet’, heter en av Gunvor Hofmos diktsamlinger, og jeg tror det finnes mange virkeligheter; i én sitter vi på Majorstua og deler en flaske vin, mens vi snakker om Alexandr Litvinenko, i en annen dør Alexandr Litvinenko samtidig, med kroppen full av polonium, og det er uvant for en nordmann, når disse virkelighetene tangerer hverandre, for i vår politikk er vi opptatt med å skrive dritt om hverandre, i vår virkelighet rangerer lavmål høyest i viktighetskjeden, og jeg sier ikke at jeg ville foretrukket et land der statslederen forgifter sine kritikere med radioaktive isotoper, selvfølgelig ikke, da er amatørmessige bokutgivelser tross alt bedre, men er det dette som gjør oss til Verdens Beste Land Å Bo I?, eller er det et uunngåelig resultat av denne utmerkelsen FN til stadighet henger på oss, det at vi blir så redde for alvoret at selv nyhetssendingene legges opp som underholdningsprogrammer?

‘Det er vel virkelighet nok for dine øyne.’

Det er vanskelig å klassifisere disse dagene, denne epoken, om man skulle gjøre seg selv til objekt for en psykologisk analyse, uten å overdosere bruken av prefikset post: Jeg vaser rundt i en pøl av post-strukturalisme, post-optimisme, en i aller høyeste grad post-romantisk post-meningsfull tilværelse, her i denne min versjon av virkeligheten. Og i én virkelighet skriver Klassekampen at kvinner omsider begynner å slippe til i internasjonal politikk, at dette er vår tids fremtidshåp; i min virkelighet er kvinnedominansen allerede total, det finnes jenter i alle toppstillinger, og det ligger neppe noe håp i dette: Jeg snakker med hun som gikk om hun som gikk etterpå, jeg snakker med hun som aldri kom om begge de som gikk, jeg bekrefter og avkrefter alle variasjonene over virkeligheten, helt til det ikke lenger føles virkelig, min virkelighet føles fiktiv, det er slik jeg holder det gående.

‘Jeg holder et menneskes hånd,
ser inn i et menneskes øyne,
men jeg er på den andre siden
der mennesket er en tåke av ensomhet og angst.’

(G. Hofmo, 1948)

transplantasjoner

Her er en historie; vi går sammen over brosteinene utenfor Frederikke, det er lav sol over Sverdrup og jeg legger ut om mitt knuste hjerte, hører du ikke at det skrangler i brystet mitt når jeg går, sier jeg til henne, og hun smiler og sier at det er jo egentlig ikke hjertet som er knust, ikke sant, det er jo hjernen - den jævelen - som lemper skylden over på hjertet når den har vært ute med irrasjonaliteten sin, og jeg sier; tenk om det hadde vært slik da, at det virkelig var hjertet som forelsket seg, tenk på de som fikk hjertetransplantasjon, (her gjør jeg til stemmen min, imiterer en pasient som nettopp har kommet hjem fra sykehuset): beklager, kjære, men jeg har fått nytt hjerte og nå elsker jeg deg ikke lenger, jeg må nok gå fra deg - og hun ler, det kommer frostrøyk fra munnen hennes, hun sier: de fleste som får transplantert et hjerte, får det fra en gris, og jeg sier (fortsatt med tilgjort stemme): det er en annen, beklager, men jeg elsker.. en gris - og vi ler, du sier at det kunne forklare en del, vi går videre, jeg sier at hjernetransplasjon, det er vel det som er tingen, du biter deg i leppa og så legger du armen forsiktig rundt meg, sier ingenting, blir bare stående.

Søvnløs på Sinsen

Hva jeg vil? Jeg vil bli tatt vare på, holdt rundt, sett, og idet jeg tenker dette for fjerde gang denne natten går det opp for meg at alt bare handler om en lei begrepsforvirring; jeg har visst blandet sammen det å være kjæreste med det å være fugleunge.

Stirre inn i flammene

I dag har jeg funnet noe jeg tror kan være tittel. Og brikkene begynner kanskje å falle på plass. Brikkene av fiksjon, vel å merke, ikke de biografiske byggeklossene. Jeg tenkte i dag at jeg befinner meg midt i noe jeg en gang i fremtiden garantert vil komme til å omtale som en forvirret tid. For, ærlig talt, dette her.. Ja. Jeg har ikke før forfattet et positvt innlegg, før det ikke gjelder lenger. Positiviteten var som en trekrone full av visne blader, det skulle ikke mer til enn et nys av et vindpust før alt sammen drysset ned over meg mens jeg ventet på bussen. Men for fiksjoens del: Brikkene begynner kanskje å falle på plass. Det er i det minste noe.

Noe sånt: Jeg liker den nye banen fordi den går til andre steder. Jeg setter hodetelefonene på meg og lar den klinisk hvite vogna kjøre meg til Nørreport, det er mai og København, jeg er ennå tungpustet etter å ha tilbrakt tre timer i en stappfull sportshall i et land med et langt mer liberalt forhold til tobakk, men jeg er glad. I hodet surrer den hypnotisk banale rytmen til 15 Step eller noen andre reminisenser av de helt nye låtene, jeg sender sms til min misunnelige kamerat i Trondheim og gjør ham enda mer misunnelig, jeg leser om igjen noen av de jeg har spart på fra en jente i Oslo, jeg smiler. Og solnedgangen over København i mai, den fremstår nå som noe fundamentalt annerledes, nesten unaturlig, er den blitt fiksjon, er det det som skjer når jeg henter den frem igjen, et halvt år senere?

Jeg gjorde, heller ikke i dag, det jeg skulle; jeg gikk i stedet på Stortorvet for å utnytte skriftlig dette merkelige humøret morgentimene hadde satt meg i, jeg fant et bord ved peisen og ble sittende og stirre inn i flammene. Dette avstedkom en tekst basert på et barndomsminne; nabohuset brenner og mamma står i døråpningen med nyheten på leppene idet jeg intetanende sitter med bena trukket opp i sofaen og ser på DJ Cat Show (jeg skriver: disse samvittighetsløse, apatiske sjuåringslørdagene som jeg senere ofte har savnet), jeg husker det brennende huset som noe levende, et organ, et døende dyr, jeg vet ikke. Jeg vet ikke engang om jeg husker dette, eller om det er noe jeg finner på. Jeg håper, naturligvis, på det siste. Det er mitt eneste håp.

Ha det bra

Omgang med en krets mennesker av et visst omfang på en ikke helt daglig basis; det innebærer at problemstillingen «hvordan har du det?» er noe man relativt ofte må forholde seg til.
Ok. Svaret i det siste har hørtes slik ut:
«Det er forsmedelig å innrømme, men jeg har det bra».
Ja, jeg tror jeg har dekning for det nå, å hevde at det går bra, og den bekvemmelige situasjonen å kunne sutre seg til sympati er strengt tatt ikke noe jeg savner i det hele tatt.

Å ha det bra. Det er også en måte å leve på.
Og jeg føler meg nærmest moralsk forpliktet til å skrive om dette. Men selv nå, kanskje særlig nå, føler jeg en trang til å stikke av til fiksjoen; jeg vil heller skrive om den første snøen som ennå ikke har kommet, hvordan jeg står på Birkelunden og ser den legge seg stille over trikkeskinnene, slike ting, jeg tror det er fordi jeg lengter, fordi jeg ikke har sluttet å lengte, fordi jeg ser fine ting der fremme.

Selv om det er nok av fine detaljer i et hvilket som helst nåtidsfoto også: Hvordan en låt av Knutsen og Ludvisen plutselig kommer på radioen og minner deg på at verden er et jævlig fint sted, egentlig, hvordan Tomas Espedal leser fra scenen på Mono, hvordan en helt ukjent jente kommer og gir meg en sjokolade utenfor t-banenstasjonen, hvem trenger fiksjon under slike forhold, hvem, jo jeg – jeg trenger den for å kunne skrive. Akkurat nå. Jeg vet ikke, kanskje føler jeg ikke at skriften bør ha tilgang til stoff det gjør noe om den ødelegger for tiden.

Jeg føler ikke, denne gangen, at skriften fortjener å være med på det fine. Kanskje er det derfor hun ga meg verdens beste kompliment i går, hun sa: Rune. Hold kjeft.

For å si det sånn

“Romanen Kjærlighet av Hanne Ørstavik gir allerede i tittelen uttrykk for en løgn.”

(Fra siste utgave av =Oslo).

Oslo je t’aime

Ja, jeg tenker det faktisk, klisjefullt eller ikke, når iPoden plukker ut Dylan fra alle gigabytene den har til rådighet, jeg tenker: yes it feels pretty good, du vet, dette her, som en rullende stein og alt, ja det er ok, er det ikke? Er det ikke derfor jeg smiler mot gatelyktene slik man smiler mot solen om våren, er det ikke fordi noe har skjedd i løpet av disse siste dagene?

Det har vært mye blog material, jeg burde ha utbrodert, men det kommer ikke til å skje, jeg vet det, denne gangen, for det er jævlig deilig i blant å bare slippe alt materialet fra seg, uten på død og liv å skulle gjøre det om til skrift.

Alt jeg skal si er at det føles fint. Oslo begynner å synke inn, jeg vet det høres dust ut, men det er faktisk det jeg tenker: Etter to måneder begynner følelsen å sette seg, jeg begynner å se på dette stedet som et hjem. Det er fint å være on your own her, Bob. Det er dritfint, faktisk. Å kunne holde noens hender hemmelig i kinomørket og etterpå gå hjem og smile til gatelyktene. Å kunne se sin egen skygge dele seg i to mens man går, se hvordan den bakerste blir svakere og svakere mens den forreste glir like kraftig over asfalten.

Uten foreløpig å legge noe mer i det enn at det har blitt høst - og så kaldt at man nesten skulle tro at alt sto helt fint til med klimaet, jordkloden, verdensrommet.

Daytime television

Jeg vet ikke; kan jeg bare si det? Kan jeg begynne slik? Stille som vannet renner langs ruta, lydløst som trådene av frostrøyk når de løser seg opp etter å ha mistet taket i ordene. Jeg vet ikke hvorfor det plutselig ble vanskelig å høre på Kashmir i dag, eller hvorfor jeg halvveis opp i trappen på Bare Jazz plutselig tenkte at alt går skikkelig bra. Det er ikke nødvendigvis irrasjonelt, det er bare det at de bra og dårlige følelsene ikke knytter seg til noen åpenbare grunner lenger.

Alt betyr ingenting

Jeg sitter med laptopen i fanget og nøler så lenge at den går i dvale rett foran øynene mine, jeg tenker at det har vært en god uke, og det er derfor jeg ikke har skrevet. Jeg er ikke en som skriver for the good times, jeg er en som skriver i regn og storm, men som bare går rundt og smiler med store hodetelefoner på hodet når det er sol. Det har vært en sånn dag i dag. Det har vært en sånn uke. Og jeg vet ikke om jeg skal skrive så mye om det, for nå betyr det jo ingenting hva jeg skriver. Men på vei hjem fra banen ser jeg på oktobersolen over Oslo og tenker at: Kanskje bor jeg på det fineste stedet i verden. Og jeg går hjem og lager kakao og åpner en eske Tom & Jerry-kjeks og jeg tenker at dette fortjener også å skrives om. For jeg har gått tur i Slottsparken med S og skålt for å komme seg videre, jeg har sittet på muren ved Akershus festning og lest ut boken din uten at du vet noe om det, jeg har sett fuglene lette fra bakken akkurat idet munnspillet kommer inn på Dice. Og en eller annen gang i alt dette har det sunket inn at dette også kommer til å bli min by. Det kommer til å bli en by for nye rutiner, nye folk, nye tekster. Det er derfor jeg ikke skriver om september, selv om den var good times og alt det der. For det spiller ikke noen rolle lenger. Jeg våknet i dag og i dag var det oktober. Og oktober er det eneste som teller nå.